Time out!
Dedikert til min søster, min venn for livet.
"The cost of oblivious daydreaming was always this moment of return, the realignment with what had been before and now seemed a little worse."
-Ian McEwan.
Vi alle gjør det, det trengs kun ett par sekunder. Når blikket flimrer foran deg og tankene går over til noe helt annet enn det du holder på med. En "Time out," også et meget viktig pust i bakken.
Underbevissthetens frie tøyler, som gir deg muligheten til å kanskje tenke på noe man ikke en gang ønsker å nevne.
Men til tider kommer du inn i en transe om forbedring, hva skulle du gjort annerledes? Kunne jeg gjort mer? Hva ville utfallet vist seg til å være?
Ingen andre enn dem som finner seg tungpustet etter tanken om arbeidsplassen sin vil kunne si deg, at de ønsker forandringer.
"Hadde jeg bare vært lenger på skolen."
"Hadde jeg bare tenkt annerledes."
"Hva kunne skolene gjort for å minske muligheten om å gjøre elevene skole lei?"
Når det kommer til det siste punktet håper jeg ikke det er kategorisert blant dem som jeg tidligere nevnte. Men et spørsmål alle tar seg til å spørre seg selv i hvert fall en gang i livet.
Uten om at vi går så langt utenfor evnet. Er det noe jeg vil anbefale sterkt for alle dem som søker forbedring. Prøv så hardt som mulig å trekk deg unna behovet for bruk av, "vi må" setninger. Hver alltid skeptisk for dem som bruker de giftige ordene. Jeg tuller ikke, å for å gjøre et enkelt eksperiment, spør deg selv hvor mange ganger temaet en politiker prater om gjelder deg når han bruker de ordene. Så spør deg igjen, hva han mener med "vi?" Det vil til tider gjelde deg, men ettersom det går en stund er du utelatt av flere punkter som igjen skal gjelde alle.
Men for å gå tilbake til det jeg ønsket å formidle. Her jeg sitter og nipper på en kaffekopp har jeg lenge lurt på selv hva jeg skulle ønske hva skolene gjorde for meg. Ikke at jeg har noe PHD eller noen andre, respektable forkortelser som det viser seg til at man må ha for å prate om slike temaer.
Men selv var jeg skolelei, å utefra det, vil jeg meddele mine egne ønsker. Å det første som kommer brusende inn i tankene da, er spørsmålet. "Hvem er det som utdannes flere timer på skolen?" Elever er nok den riktige betegnelsen, men det er et ord igjen som får en til å glemme at det er først og fremst, personer man utdanner. Så hvorfor ikke ta til betraktning i litt større grad hva individet føler seg komfort med.
"The cost of oblivious daydreaming was always this moment of return, the realignment with what had been before and now seemed a little worse."
-Ian McEwan.
Vi alle gjør det, det trengs kun ett par sekunder. Når blikket flimrer foran deg og tankene går over til noe helt annet enn det du holder på med. En "Time out," også et meget viktig pust i bakken.
Underbevissthetens frie tøyler, som gir deg muligheten til å kanskje tenke på noe man ikke en gang ønsker å nevne.
Men til tider kommer du inn i en transe om forbedring, hva skulle du gjort annerledes? Kunne jeg gjort mer? Hva ville utfallet vist seg til å være?
Ingen andre enn dem som finner seg tungpustet etter tanken om arbeidsplassen sin vil kunne si deg, at de ønsker forandringer.
"Hadde jeg bare vært lenger på skolen."
"Hadde jeg bare tenkt annerledes."
"Hva kunne skolene gjort for å minske muligheten om å gjøre elevene skole lei?"
Når det kommer til det siste punktet håper jeg ikke det er kategorisert blant dem som jeg tidligere nevnte. Men et spørsmål alle tar seg til å spørre seg selv i hvert fall en gang i livet.
Uten om at vi går så langt utenfor evnet. Er det noe jeg vil anbefale sterkt for alle dem som søker forbedring. Prøv så hardt som mulig å trekk deg unna behovet for bruk av, "vi må" setninger. Hver alltid skeptisk for dem som bruker de giftige ordene. Jeg tuller ikke, å for å gjøre et enkelt eksperiment, spør deg selv hvor mange ganger temaet en politiker prater om gjelder deg når han bruker de ordene. Så spør deg igjen, hva han mener med "vi?" Det vil til tider gjelde deg, men ettersom det går en stund er du utelatt av flere punkter som igjen skal gjelde alle.
Men for å gå tilbake til det jeg ønsket å formidle. Her jeg sitter og nipper på en kaffekopp har jeg lenge lurt på selv hva jeg skulle ønske hva skolene gjorde for meg. Ikke at jeg har noe PHD eller noen andre, respektable forkortelser som det viser seg til at man må ha for å prate om slike temaer.
Men selv var jeg skolelei, å utefra det, vil jeg meddele mine egne ønsker. Å det første som kommer brusende inn i tankene da, er spørsmålet. "Hvem er det som utdannes flere timer på skolen?" Elever er nok den riktige betegnelsen, men det er et ord igjen som får en til å glemme at det er først og fremst, personer man utdanner. Så hvorfor ikke ta til betraktning i litt større grad hva individet føler seg komfort med.
Så i mine tanker ser jeg for meg ikke stor forandring i skolesystemene,
enn mer at det kanskje kunne vært slik at, om man likte film. Kunne man under
analysering av gamle tekster tatt seg til å la personen analysere sin favoritt
film. Der han vil føle seg mer komfortabel å mer kjent med inneholde. Eller å
kunne ta seg til å bruke musikk, favoritt dikt, bok, eller annet materiale som
vil være mer kjent for dem. For under analysering er det ikke teksten man
analyserer som står til første prioritering. Men tankene rundt det
eleven/personen får med seg under det man inntar i fantasien av materialet.
Kreativitet og frie tanker. Bygger man vegger rundt underbevisstheten vil man
ikke lære personene om, hvordan man tenker, men hva man skal tenke. Å jeg håper
ikke jeg er den eneste personen som ønsker det andre veien.
Hva
om man tok seg til for tv-spill. Du tenker kanskje ikke det er mye å lære seg i
for eksempel «Super Mario.» Men hva med det viktige i livet, det som øker
selvtillit, glede og komfort. Jeg snakker selvfølgelig om mestringsfølelse. Om
man ikke kanskje kan legge noe karakter i denne sammenhengen. Men så må man
tenke på at det er mer enn et papir som er viktig her i livet.
For
jobb søk ja, for videregående utdanning ja. Det sier jo seg selv at man må ta
til betraktning om fremtiden. Men hva vet vi egentlig om fremtiden? Kan man
forske om fremtiden? Samfunnsutvikling er en prosess som er hele tiden
pågående. Jobb tilbud i fabrikk virksomhet, eiendomsutvikling, salg, logistikk
og annet er rett og slett umulig å se for seg 5år fremover i tid. Så hvorfor
skulle man da tro at man kan utvikle potensielle ferdigheter for fremtiden en
dag i dag for en som begynner på ungdomsskolen, for eksempel. Jeg sier
ungdomsskolen på grunn av at barneskolen i seg selv er i en god utvikling som
jeg kan se. Man bruker de første årene for å bryte ned murer blant barns
usikkerhet for å bygge opp dens integrering i skolesystemet. Null toleranse
ovenfor mobbing, lesing, grunnleggende matematikk-kunnskaper og sosiale
ferdigheter. Men ungdomskolen er den tiden vi som mennesker ikke bare blomstrer
med hormoner men man begynner å planlegge tilrettelegge for en usikker fremtid.
Å kanskje med noen forandringer som et «Interesse program» Ville gjort det
enklere for en person som meg selv og andre, til å i hvert fall føle seg mer
ivaretatt med en sikker hverdag for å gripe de kommende dager.
Men
jeg kan vel drømme, dagdrømme. Å jeg kunne valgt å ikke sagt noe. Men det å
ikke si noe er også en handling. Å jeg ville si til alle dere andre som føler
det lettere å holde kjeft.
SPEAK
OUT!
“You know it's true. Parents are burning these
kids out on structure. I think every day all children should have three hours
of day-dreaming. Just day-dreaming. You can use a little of it yourself. just
sit at the window and stare at the clouds, it's good for you. If you wanna know
how you can help your children: Leave them the fuck alone!"
- George Carlin.